Det forbudte treet i lys av Koranen og koranfortolkning

Introduksjon

Denne studien er viktig av flere grunner, slik som at den handler om det første møtet mellom
Satan og mennesket. I denne historien finnes det mange verdifulle lekser å lære, og når man
får dem forklart, vil ikke leserne bare lære historien, men også få en dypere innsikt i historien
i lys av fortolkningene. Studien vil fokusere på hvordan Satan lurte profeten Adam e og Eva
h på grunn av sjalusi og hat, men til syvende og sist var det han som tapte og ikke dem.
Hovedmålet med studien er å undersøke og presentere historien fra et koransk
synspunkt og klargjøre den gjennom koranfortolkninger, og samtidig gi leserne en grundigere
forståelse av noen begreper som er nevnt i Koranen vedrørende denne historien.

Tillatelsen til å leve i paradiset

Koranen opplyser om denne tillatelsen: «Og Vi sa: ‘Å, Adam, bo du og hustruen din i
paradiset og spis hva dere enn foretrekker og fra hvor enn dere måtte ønske.’» 1
Profeten Adam e ble skapt svært unikt, faktisk har intet annet menneske blitt skapt på denne
måten – uten mor eller far. Etter at han ble skapt, blåste Gud en sjel inn i kroppen hans. Han var av profetene og
sendebudene, for Gud talte direkte til ham.2 Det ble befalt englene å knele med ansiktet ned i respekt for ham etter at Gud hadde blåst en sjel fra Sin ånd i ham.3 Profeten Adam e lærte navn på alle ting av Gud, og etter det ble alle befalt å knele med ansiktet ned for ham. Englene adlød Herren, men Satan nektet å
gjøre det.4 Det var da han ble forvist fra Herrens nærhet på grunn av sin ondskap. Profeten Adam e ble gitt en kone, Eva h. Gud befalte dem begge å leve i paradisets
hager og nyte et behagelig liv der. De fikk spise når og hvor de ville.

Restriksjonen

  1. Ordet as-sakan har blitt brukt av Herren i dette verset vedrørende tillatelse til å bo i
    paradiset. Ordet refererer til alt det man kan oppnå ro fra.5
    Det hersker ikke tvil om at Satan ble utvist fra paradiset etter at han valgte å
    vise hovmod ved å ikke knele med ansiktet ned for profeten Adam e. Satan lurte
    dem begge etter at han var blitt forbannet av Gud, for han ble befalt å knele med
    ansiktet ned i respekt etter at sjelen hadde blitt blåst inn i profeten Adam e.6
    Al-Qorṭobī argumenterte for at befalingen fra Gud var et forvarsel, for assoknā
    refererer ikke til eiendom eller besittelse, derfor var dette oppholdet i paradiset
    knyttet til en spesifikk periode, og det var ment å ta slutt. 7
  2. Navnet til profeten Adams e hustru, Eva h, er ikke nevnt i Koranen, men er å finne i de profetiske tradisjonene.8 Det er viktig å nevne at substantivet zauj brukes for både både hankjønn og hunkjønn på arabisk. De profetiske tradisjonene bekrefter at dette var en hunkjønn, da hennes navn har blitt nevnt i dem.
  3. Al-jannah er en del av et land der det er trær med mye frukt og elver, det beste sted
    hvor en person kan bo. Majoriteten blant de muslimske skriftlærde er enige om at det
    var det evige paradiset de bodde i.9
  4. De fikk uendelige mengder med mat og fikk tillatelse til å spise fra alt.

Verset fortsetter og leder til studiens emne: «Men gå ikke engang nær dette treet, ellers så vil
dere bli av overtrederne.»10
Den første delen ga dem tillatelse til alt, men denne delen av verset setter en grense
som ikke må krysses – å gå nær treet.

  1. «Gå ikke nær treet for å spise fra det», for det var tillatt å nyte og å dra nytte av alt
    som var i paradiset. Befalingen om å ikke gå nær det, gir forståelsen av følgene av
    glemsomhetsfeilen og å bli tatt ut fra paradiset, og at de ikke skulle bo der for alltid.
    Hvis en person skal bo et sted for alltid, gir det ingen mening å legge restriksjoner for
    å holde ham der.11 Det store beviset på dette er at Gud sa at Han skulle sette en
    forvalter på jorden.12
    Å ikke engang gå nær treet viser til hvor ettertrykkelig restriksjonen
    vedrørende spisingen var.13
  2. De skriftlærde har diskutert hva slags tre dette var. De har beskrevet det forskjellig,
    noen av de skriftlærde sa at det var korn eller hvete, mens andre mente at det var et
    druetre eller fikentre.14
    Bibelen ser på det som kunnskapens tre om godt og ondt.15
    Det er verdt å legge merke til at Gud ikke har nevnt treet ved dets navn eller
    dets sort og heller ikke har dette blitt nevnt i ḥadīth.16
  3. Ẓālimīn (overtrederne) vil si de som gjør sin egen sjel urett.17

Profeten Adam (as) gikk nær treet

Når Gud hadde gitt ham en så ettertrykkelig befaling om å ikke engang å gå nær treet,
hvordan kunne han da spise fra det, for det er jo til og med å gå et steg lenger enn å bare gå
nær.
Al-Qorṭobī har valgt det standpunktet at han glemte seg og spiste fra treet. Det sies
også at målet med befalingen var alle trærne i paradiset og ikke bare et spesifikt tre, og
profeten Adam (as) spiste fra ett av trærne,18 og det var slik han skled på grunn av Satans
bedrageri.

Hvordan bedro Satan dem? Han gjorde det gjennom waswasah.19 Han listet seg inn i paradiset i form av en slange for å gjøre det, eller så gjorde han det fra utsiden. Waswasah er
en hemmelig eller skjult lyd, og den anses som en vurdering som finner sted i et hjerte.
Waswās er faktisk et av navnene til Satan – 20 han som frister med djevelske fristelser.
Etter at de ble gitt paradiset som et sted å leve, ble Satan veldig sjalu. Satan anstrengte
seg for å bedra dem, slik at de skulle miste det Gud hadde gitt dem. Han begynte å lyve til
dem om at Gud bare hadde nektet dem å spise fra treet for at de ikke skulle bli engler eller
evige (udødelige). Men han løy ikke bare, han sverget til og med ved Guds navn at han
(Satan) var av deres velgjørere.21
Framgangsmåten Satan benyttet seg av, var å tale i hemmelighet, sånn at han kunne
forville dem og få dem til å tro at han var deres velgjører.22 Han vant deres tillit ved å tale
hemmelig og mildt og ved å sverge ved Gud, for de var begge rene, og kunne ikke tro at noen
ville lyve i Guds navn.

Satan er menneskenes soleklare fiende

Satan lurte dem gjennom ghorōr: noe som viser seg å være til nytte, men i virkeligheten ikke
er det.23
Da Satan hadde fullført sin onde plan og både profeten Adam e og Eva spiste fra
paradisets frukt, ble de nakne. De kunne nå se hverandres private deler. For å dekke seg til tok
de noen blader fra paradisets trær. Herren spurte dem om forbudet mot treet, og de ble opplyst
om at Satan var deres soleklare fiende.24

  1. Da de ble nakne, ble profeten Adam e bekymret og begynte å løpe hit og dit i
    paradiset. Plutselig satt håret hans fast i et tre, så han spurte treet om å la ham gå,
    men det lot ham ikke. Det var da Herren spurte ham: «Løper du fra meg, å, Adam?»
    Han svarte: «Nei, men jeg skammer meg!»25
  2. Dette var første gangen Satan bedro et menneske.26
  3. Da Herren spurte profeten Adam e om hvorfor han spiste fra treet, sa han at Eva h
    ba ham gjøre det. Herren sa da at hennes straff skulle være at hun skulle bære barn
    med smerte og også føde dem med smerte. Eva h begynte å gråte. Gud sa: «Under
    fødselen skal du og ditt barn gråte!» 27
  4. Det er ikke bare her Gud opplyser menneskene om at Satan er deres soleklare fiende.
    Han gjør det mange steder i Koranen, men det som gjør denne advarselen spesiell, er
    at det var den første advarselen.

Angeren

De forstod begge med det samme at uten Herrens nåde ville de være av taperne. De erkjente
sin feil – de gjorde urett mot seg selv ved å la Satan lure dem – og ba om tilgivelse og nåde.

Grunnbetydningen til ordet maghfirah er «å skjule» eller «å løse en sak». 28

  1. Ifølge islamsk terminologi betyr maghfira fra Gud at Han bevarer tjeneren mot
    at pinen skal ta ham fatt.29
    Tawbah er å snu seg / vende seg bort. Ifølge islamsk terminologi er det å vende
    seg bort fra ulydighet og rette seg mot lydighet.30
    Det er en stor lekse i denne angeren, og det er å erkjenne sin feil før man ber
    om tilgivelse.
  2. Gud har erklært Seg selv som den mest Tilgivende overfor den som angrer og tror og
    lever rettskaffent. 31 Med andre ord er det ikke nok å angre, man må vende om og
    velge den rette vei.

Jorden blir skjebnebestemt som et sted å bo på

Herren befalte dem å stige ned fra paradiset til jorden. Mennesker skulle være hverandres
fiender på den, og den ble bestemt som deres bosted for en fastsatt tid, og det var der de skulle
nyte livet til tiden tok slutt.32

  1. Satans hensikt og mål var ikke å ta profeten Adam e og Eva h ut fra paradiset, men
    å få profeten Adam e til å falle fra sin høye status og få ham drevet bort fra Herrens
    nåde. Det sies at visdommen bak å ta profeten Adam e ut av paradiset var å bygge
    jorden ved å befolke den. Å sende profeten Adam e ut av paradiset var ikke å straffe
    ham, men å vise at Gud godtok hans anger.33

Konklusjon

Studien har kastet lys over kjente fakta om denne historien, ifølge Koranen og sonnah.
Historiens første vendepunkt er da alle blir befalt å knele med ansiktet ned i respekt for
profeten Adam e. Gud ga profeten Adam e og Eva h tillatelse til å leve fritt i paradiset,
men de skulle ikke gå nær det forbudte treet. Satan var full av misunnelse og derfor bedro han
dem. Han beviste at han er menneskenes soleklare fiende.
Historien klargjør skillet mellom de rettskafne og de ondsinnede. Satan begikk feil
basert på sitt hovmod, mens profeten Adam e gjorde en glemsomhetsfeil basert på sin
uskyld. Satan valgte å være Gud ulydig, mens profeten Adam e ble lurt til
glemsomhetsfeilen. Satan kranglet med Gud den gang han ble spurt av Herren, men profeten
Adam e innså med det samme at han trengte å be Herren om tilgivelse.
Denne historien er sannheten gitt til menneskene av deres Herre: Lær å være ydmyk
som Adam, og vær ikke hovmodig som Satan.
Hovedpoenget i denne historien er at mennesker gjør feil, men Herrens nådes dør står
alltid åpen.

Litteraturliste
Al-Ifrīqī, Ibn Manẓōr. Lisān-ol-ʻArab. 15 bd. Beirut: Dār Ṣādir, 1993.
Al-Iṣfahānī, Al-Hosayn ibn Moḥammad Ar-Rāghib. Al-Mofradāt fī gharīb al-Qor’ān. Beirut: Dār-ol-maʻrifah.
Al-Qorṭobī, Moḥammad ibn Aḥmad. Al-Jāmiʻ li aḥkām al-Qor’ān. 20 bd. 2. utg. Kairo: Dār al-kotob al-miṣriyyah, 1964.
Aṭ-Ṭabarī, Moḥammad ibn Jarīr. Jāmiʻ al-bayān fī ta’wīl al-Qor’ān. 24 bd. Beirut: Mo’assasah ar-risālah, 2000.
At-Tōnisī, Moḥammad aṭ-Ṭāhir ibn Moḥammad. At-Taḥrīr wat-tanwīr. 30 bd. Tunis: Ad-Dār at-Tōnisiyyah lin-nashr, 1984. Ibn Kathīr, Ismāʻīl ibn ʻOmar. Tafsīr al-Qor’ān al-ʻaẓīm. 8 bd. 2. utg. Riyadh: Dār ṭaybah lin-nashr wat-tauzīʻ, 1999.
Maʻlōf, Louis. Al-Monjid. Lahore: Kahzīnah ʻilm o adab.
Ṭanṭāwī, Moḥammad Sayyid. At-tafsīr al-wasīṭ lil-Qor’ān al-karīm. 15 bd. Kairo: Dār nahḍah Miṣr liṭ-ṭibāʻah wan-nashr wat-tauzīʻ, 1997.

Fotnoter

  1. Koranen 2:35
  2. Ismāʻīl ibn ʻOmar ibn Kathīr, Tafsīr al-Qor’ān al-ʻaẓīm, 2. utg. (Riyadh: Dār ṭaybah lin-nashr wat-tauzīʻ, 1999), 1:233.
  3. Koranen 15:29.
  4. Koranen 2:31, 34.
  5. Moḥammad ibn Aḥmad al-Qorṭobī, Al-Jāmiʻ li aḥkām al-Qor’ān, 2. utg. (Kairo: Dār al-kotob al-miṣriyyah,1964), 1:298.
  6. Moḥammad ibn Jarīr aṭ-Ṭabarī, Jāmiʻ al-bayān fī ta’wīl al-Qor’ān (Beirut: Mo’assasah ar-risālah, 2000), 1:512.
  7. Al-Qorṭobī, Al-Jāmiʻ li aḥkām al-Qor’ān, 1:299.
  8. Moḥammad aṭ-Ṭāhir ibn Moḥammad at-Tōnisī, At-Taḥrīr wat-tanwīr (Tunis: Ad-Dār at-Tōnisiyyah lin-nashr,1984), 1:429.
  9. At-Tōnisī, At-Taḥrīr wat-tanwīr, 1:430.
  10. Koranen 2:35.
  11. Al-Qorṭobī, Al-Jāmiʻ li aḥkām al-Qor’ān, 1:304.
  12. Koranen 2:30.
  13. Moḥammad Sayyid Ṭanṭāwī, At-tafsīr al-wasīṭ lil-Qor’ān al-karīm (Kairo: Dār nahḍah Miṣr liṭ-ṭibāʻah wannashrwat-tauzīʻ, 1997), 1:100.
  14. Aṭ-Ṭabarī, Jāmiʻ al-bayān fī ta’wīl al-Qor’ān, 1:517–520.
  15. 1 Mos 2,17.
  16. Aṭ-Ṭabarī, Jāmiʻ al-bayān fī ta’wīl al-Qor’ān, 1:521.
  17. Ṭanṭāwī, At-tafsīr al-wasīṭ lil-Qor’ān al-karīm, 1:100.
  18. Al-Qorṭobī, Al-Jāmiʻ li aḥkām al-Qor’ān, 1:307.
  19. Koranen 7:20.
  20. Al-Qorṭobī, Al-Jāmiʻ li aḥkām al-Qor’ān, 7:177–178.
  21. Ibn Kathīr, Tafsīr al-Qor’ān al-ʻaẓīm, 3:397.
  22. At-Tōnisī, At-Taḥrīr wat-tanwīr, 8:57.
  23. At-Tōnisī, At-Taḥrīr wat-tanwīr, 8:61.
  24. Koranen 7:22.
  25. Aṭ-Ṭabarī, Jāmiʻ al-bayān fī ta’wīl al-Qor’ān, 12:354.
  26. At-Tōnisī, At-Taḥrīr wat-tanwīr, 8:62.
  27. Aṭ-Ṭabarī, Jāmiʻ al-bayān fī ta’wīl al-Qor’ān, 12:356.
  28. Louis Maʻlōf, Al-Monjid (Lahore: Kahzīnah ʻilm o adab), 613.
  29. Al-Hosayn ibn Moḥammad Ar-Rāghib Al-Iṣfahānī, Al-Mofradāt fī gharīb al-Qor’ān (Beirut: Dār-ol-maʻrifah), 362.
  30. Ibn Manẓōr al-Ifrīqī, Lisān-ol-ʻArab (Beirut: Dār Ṣādir, 1993), 1:233.
  31. Koranen 20:82.
  32. Koranen 7:24.
  33. Al-Qorṭobī, Al-Jāmiʻ li aḥkām al-Qor’ān, 1:312–313.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *